Handlekurv

Din handlevogn er tom!
Hvis du handler for 1500 kroner mer, får du fri frakt!

inkl. mva. ekskl.frakt

NOK 0,00

mva. NOK 0,00

  • Fri frakt over 600 kr

Te og historie

SMAK
 
Når det gjelder te finnes det et utall muligheter å velge mellom. Det eksisterer en bred vifte av fristende og svært forskjellige smaksaromaer innenfor teens verden. Derfor er det en god idé å ha flere sorter i huset, slik at man alltid har den teen som passer best til humøret og tiden på døgnet. Mange foretrekker en sort te – kanskje med litt melk – om morgenen.
Til hverdags kanskje en litt maltet med lett blomsteraroma; her er Ceylon eller Assam velegnet. I helgen – hvor man har bedre tid – kanskje én med mer markant blomst, som for eksempel Keemun eller Yunnan.
 
I løpet av dagen kan man så skifte til grønn, oolong eller en rimelig hvit te, som er lettere, mer leskende og ikke nødvendigvis krever det store utstyr å fremstille. Ceylon Silver Tips er det perfekte valg til en rolig stund med en god bok eller behagelig musikk, hvor Yin Zhen Pekoe, den dyre hvite, er perfekt når alle andre er gått i seng, det er blitt stille og man skal bare sitte en stund og reflektere over dagens begivenheter. Er man ikke så erfaren i tedrikkeriets edle kunst, kan det som en begynnelse nok være best å holde seg i den mer prisvennlige enden. Ofte er det slik, at jo dyrere en te er, desto mykere og finere blir den i smaken. Det er derfor lurt å starte i bunnen av prisskalaen og langsomt bevege seg oppover etter hvert som man utvikler sin smak og stiller større krav til sin te.
 
Ofrer man penger på en av verdens beste teer, skal den oppbevares, tilberedes og serveres med den respekten den fortjener. Teen skal være frisk – helt frisk! Den skal stamme fra den siste innhøstingen og ha blitt oppbevart korrekt hos så vel produsent og forhandler som i hjemmet. Det skjer dessverre ofte at man kjøper en dyr te hos en forhandler som har hatt den stående litt for lenge i butikken og har mistet sin glans. Hos tehandleren hadde man i gamle dager de fulle kassene fra teplantasjene stående i kjelleren eller på bakrommet, og aldri mer te i boksene i selve butikken enn man kunne selge på to dager. Den regelen er forsvunnet i takt med at tehandlerne fører flere og flere te-sorter. Hver gang man åpner en boks blir teen utsatt for luft, og den mister litt av sitt særpreg og smak. Og har den vært oppbevart for lenge i butikken, vil den alltid gi kunden en skuffelse.

TILBEREDNING
 
Kokingen av vannet er viktig for resultatet. Friskt kaldt vann bringes til kokepunktet, men må ikke koke over. I det øyeblikket vannet begynner å koke tas det av. Lar man det koke bare et øyeblikk for lenge, forsvinner oksygenet fra vannet. Oksygenet er med på å trekke aroma ut av bladene. Det beste resultatet oppnås ved å ha bladene direkte ned i kannen eller glasset uten filter så de får så mye plass som mulig. Det kan virke tungvindt – og er det jammen også – med f. eks. indiske teer som blir bitre når de trekker for lenge, slik at man etter endt trekketid må dekantere teen til en annen tekanne, som også skal være forvarmet. Løsningen er den enkle; at man ikke brygger mer te enn til en enkelt kopp bordet rundt. I Norge brygger man gjerne minst én liter te ad gangen. I Kina derimot er det vanskelig å finne en god tekanne med plass til mer enn 20–40 cl. Kinesisk te er den som holder seg best i tekannen uten å bli bitter, men allikevel legges det stor vekt på å servere og nyte teen helt friskbrygget.
 
God kvalitets-te skal ikke kastes ut når man har trukket på den én gang. De fleste av våre teblader kan det brygges på fra to til fire ganger, ja, mange grønne teer blir merkbart bedre annen gang det brygges på dem. I de arabiske landene, hvor Gunpowder drikkes i enorme mengder, er det normalt at man heller den første brygning ut for å dempe den litt bitre smaken som ofte kjennetegner denne te. Man kan eventuelt tilføre en anelse frisk te hver gang man gjenbrygger på bladene. Grønn, hvit og oolong-te kan man godt gjøre en større vitenskap ut av å brygge, men det er ikke nødvendig. Har man et glass med vann, som ligger på ca. 80– 90 grader, kan man ha noen teblader direkte i vannet og la dem bli i glasset, mens man drikker teen. De falder som oftest til bunnen, når de har sugd væske til seg. Blir teen for sterk, kan man helde litt mer vann i og på den måte brygge på de samme blader en halv dag. Er det sort te som skal brygges, skal tekannen forvarmes. Man bør helde vannet i den, rett før vannet koker. Mange av de aktive stoffer i sort te frigis kun ved en temperatur mellom 90 og 100 grader. Hvis man helder kokende vann ned i en lunken eller kald te potte vil temperaturen raskt falle til under 90 grader, noe som vil medføre at stoffene ikke frigis i vannet, men blir i tebladene. Mål opp den mengde te, som skal brukes. En tommelfingerregel er én teskje (to gram) pr. kop. De to grammene holder i de fleste tilfeller, selv om en teskje er vanskelig å beregne da det er stor forskjell på bladenes størrelse, men etter et par forsøk finner man raskt frem til den mengde man synes er passende.
 
Vi anbefaler trekketid på alle våre teer. Disse skal oppfattes som en guide, og man bør selv eksperimentere seg frem. I starten av trekketiden (de første par minuttene) frigis teinen (koffein) som virker oppkvikkende. Under forutsetning av at temperaturen holdes, frigis en større mengde stimulerende stoffer, som virker nøytraliserende på teinen og gir en beroligende virkning. Det kokende vannet helles over omgående etter at det er tatt av kokeplaten, lokket settes på og tehetten trekkes over. Så kommer det store øyeblikket, når den dampende varme drikken er klar til servering. Noen foretrekker store tunge kopper, andre foretrekker små fine kopper. Fordelen med små kopper, er at teen ikke trenger så mye varme for å varme opp koppen, og man ender derfor ikke med en halv kopp som er lunken og kjedelig. Følger man disse enkle prosedyrene og venner seg til at en god kopp te tar litt tid, tør vi garantere at det ligger en verden av smaksopplevelser foran deg. En god, frisk kopp te er mer og noe annet enn billig stimuli i en travel verden, det er ganske enkelt livskvalitet. Til en rimelig penge, til og med.

HISTORIE
 
Teens opprinnelse fortaper seg i Kinas mytologiske verden. Det fortelles at Cheng Nong, en av Kinas tidligste mytologiske herskere, oppdaget teen ved en tilfeldighet. Han satt under et tre og kokte vann da et blad falt ned i koppen hans. Han likte umiddelbart både smaken og virkningen, og teen var født. En japansk legende forteller at det var Bodhidharma eller Dharuma, den indiske munken som brakte zenbuddhismen til Kina i 520, som oppdaget teen. Dharuma hadde fått tildelt en hule like utenfor Nanjing av keiseren, hvor han kunne demonstrere betydningen av meditasjon. Her satt han og stirret inn i veggen i ni år. Til sin store frustrasjon holdt han på å sovne når han forsøkte å meditere over lengre tid. For å forhindre dette, klippet han av øyenlokkene sine og kastet dem på bakken. Der hvor de landet, vokste den første tebusken frem.
I det femte århundre hadde teen spredt seg til store deler av det sydlige Kina, noen steder raskere enn andre, og teen ble nå en handelsvare.
 
I Tang-dynastiet utviklet det seg til en kunstform og et innviklet stilisert ritual å drikke te. Teen ble en viktig del av den skatt bøndene skulle betale til keiseren som tegn på sin lojalitet, og helt opp til 1911 var teen hardt beskattet.
 
Allerede i 780 skrev Lu Yu den første avhandlingen The Classics of Tea om teens positive virkning og opprinnelse.
 
Teens utbredelse
 
Japan var blant de landene som tidlig tok teen til seg. Det står skrevet at keiser Shomu allerede i 729 serverte te (brakt til Japan av kinesiske munker) for over hundre munker i palasset sitt. I 805 vendte den japanske munken Saicho hjem fra Kina med frø fra teplanten. Han plantet disse i en klosterhage, og fem år senere besøkte keiser Saga det samme klosteret og drakk en kopp grønn te fra disse plantene. Han var så begeistret over denne drikken at han sørget for at det ble anlagt te-plantasjer i fem provinser tett på hovedstaden. Den japanske teseremonien har sitt utspring i de kinesiske ritualene, og selv om Kinas ritualer forsvant, bevarte og utviklet japanerne deres te-seremonier.
 
Teen kommer til Europa
 
Teen kom til Europa rundt 1610. Hollenderne hadde etablert et handelsdepot for orientalske varer på Java, og man mener at det var her de fikk den første både japanske og kinesiske te. I 1637 skrev direktørene for Det Hollandske Ostindisk Kompani til guvernørgeneralen på Java at de forventet at det ble fraktet både japansk og kinesisk te med alle skip som ankom Holland, da det holdt på å utvikle seg en etterspørsel. Den teen det var snakk om var grønn te, da sort te først erstattet den grønne på midten av det 18. århundre. I løpet av ganske få år ble teen populær hos den hollandske overklassen. Den var svært dyr og ble kun solgt på apoteket. Men i 1675 kunne teen kjøpes i vanlige forretninger og hadde spredd seg til hele Holland. Velstående hollendere bygde spesielle terom i deres hus, og andre – særlig kvinner – dannet teklubber. Dette forårsaket en del polemikk om kvinnens plass i hjemmet ettersom mange mente at deres besettelse av teklubbene betydde at de forsømte sine plikter i hjemmet (og videre drev deres menn på vertshus …). Til tross for teens popularitet i Holland vakte den ikke den store interessen verken hos franskmennene (som fortssatt foretrakk vin) og tyskerne (som foretrakk øl). Russerne derimot tok teen til seg og drakk like store mengder som engelskmennene.
Teen kommer til Russland
 
Den første teen kom til Russland i 1618 i form av en gave fra en kinesisk gesandt til den russiske tsar. Etter 1689, da de to lands grenser endelig var blitt fastlagt, oppsto en livlig karavane-handel. Russerne brakte pels med seg og dro hjem med te. Omkring 1700 mottok russerne over 600 kamelladninger te i året, men teen var så dyr at bare aristokratiet hadde råd til å drikke den. I 1735 sørget tsarina Elizabeth for, at en spesiell te-rute ble etablert, noe som gjorde at mengden te som kom til Russland økte. I 1796 var te en helt vanlig drikk blant alle sosiale lag i hele Russland.
Teen kommer til England
 
Det første beviset på teens ankomst til England kan leses i en avisannonse for Thomas Garways kaffebar i 1658 i London. Her omtales teen som helsebringende. Disse kaffebarene, som var oppstått utelukkende for menn fra alle sosiale lag, begynte etterhvert å servere te. I 1717 åpnet Thomas Twinning det første egentlige te-hus for både menn og kvinner. Teen overgikk kaffen som den mest populære alkoholfrie drikken. Det Ostindiske Kompani (etablert allerede i 1600) forærte Charles II en kilo te i 1660, men teen hadde kompaniet kjøpt i en kaffebar i London. Først i 1684 lyktes engelskmennene med å etablere en handelsstasjon i Kina. Der gikk ikke lang tid før 90 % av den kinesiske eksporten til England besto av te.
Den kinesiske keiseren forlangte at utlendinger kun oppholdt seg i havnebyen Guangzhou, og at de utelukkende handlet gjennom spesialutnevnte kinesiske meglere.
 
Videre måtte de kun oppholde seg i byen fra august til mars, resten av året oppholdt mange seg i den portugisiske kolonien på Macao. Mange store engelske og amerikanske formuer ble grunnlagt på tehandel, som ble betraktet som en særdeles respektabel levevei.
 
I det 17. århundre ble te en institusjon i seg selv, delvis på grunn av dronning Anne. Hun begynte å drikke te om morgenen, og man mener at det var hun som introduserte sølv-tekannen i stedet for den lille kinesiske leirtekannen.
 
Det vakte bekymring i visse deler av samfunnet i England at det ble brukt så mange penger på te. En økonom mente at pengene burde gå til brød, og at folk burde arbeide i stedet for å holde tepauser. Dette avstedkom et ramaskrik fra inkarnerte te-elskere. Som i Kina og Japan ble engelskmennene også så inspirert av te at det ble skrevet hyldningsdikt om teens fortreffelige egenskaper.
 
Teen fikk ytterligere et oppsving av avholdsbevegelsen, som organiserte enorme teselskap for å få folk til å drikke te i stedet for gin og øl.
 
Engelskmennene etablerte forlystelseshager, hvor folk kunne møtes og hygge seg med forskjellige former for underholdning mens de fikk servert små kaker og brød med smør til teen. Den siste hagen av den karakter ble stengt i 1850-årene, men på det tidspunktet var te så innarbeidet idet britiske hverdagsliv at den ble drukket i alle hjem. Teen var så etterspurt og ble så hardt beskattet at det oppstod et stort illegalt marked. Som en helt naturlig følge av dette begynte man å forfalske te. Man brukte for eksempel blader fra alm, ask og piletrær, blandet med sagmugg og spennende ingredienser som tørkede saue-ekskrementer –oppfinnsomheten var stor. Man mener at det er en av grunnene til at man begynte å foretrekke den sorte teen i stedet for den grønne; fordi den var vanskeligere å forfalske.
 
I 1840-årene grunnla den syvende grevinne av Bedford den engelske tradisjonen aftenoon tea. De engelske tevanene ble tatt med ut i verden til mange av de landene som engelskmennene koloniserte.
 
 
Opiumskrigene
 
I 1769 importerte England mer enn 4,5 millioner tonn te årlig, noe som drenerte statskassen for likvider. Kineserne hadde ikke i samme grad bruk for de varene som engelskmennene kunne tilby, så de foretrakk å få betaling i sølv. Men omkring 1800 fant engelskmennene endelig noe som kineserne hadde bruk for – opium. Kineserne hadde røyket opium blandet med tobakk siden 1620-tallet. Engelskmennene og portugiserne fant nå på noe smart som medførte en kolossal stigning i antallet kinesere som ble avhengige av opium. Engelskmennene og portugiserne solgte opium fra India til Kina til gjengjeld for sølv. Sølvet forble i Canton og ble kreditert gjelden i London. Engelskmennene tok så til Canton uten varer, fikk utlevert sølvet, og kjøpte deretter te for det samme sølvet.
Den kinesiske regjeringen forbød import av opium i 1800 da en del av den kinesiske befolkning var ved å gå under, og påla salg og bruk meget harde straffer. Men avhengigheten var allerede så stor, at ingenting kunne stoppe etterspørselen. Opium holdt på å velte inn i landet illegalt og i motsetning til før forbudet, fikk regjeringen ingen del av inntekten. Engelskmennene bestakk kinesiske embetsmenn som så gjennom fingrene med smuglingen.
 
I 1839 brant en kinesisk embetsmann 20 000 kasser opium på en strand. Innen året var omme erklærte England kineserne krig og tvang Kina til igjen å legalisere opiumshandelen. En senere opiumskrig mellom England og Kina ble ført i årene 1857–1860, og antallet opiumsavhengige i Kina var steget til det tidobbelte til et forbruk på over 100 000 kasser årlig. Opiumshandelen forble under tvang lovlig i Kina til 1908.
 
Kineserne forsøkte på alle måter å holde alle opplysninger om tedyrking og senere bearbeiding hemmelig. Alle som ga opplysninger om te til utenforstående ble ilagt dødsstraff. Falske opplysninger om tedyrking ble spredd for å narre eventuelle interesserte. Dette lyktes i mer enn 300 år.
 
En svensk botaniker lyktes med å smugle levedyktige frø fra teplanten inn i Sverige på 1800-tallet, men han trodde at den grønne og den sorte var to forskjellige arter, så det resulterte ikke i noe.
 
Hollenderne derimot oppnådde gode resultater på Java med planter og frø fra Japan. På grunn av den store etterspørselen hadde engelskmennene allerede i 1780-årene vurdert å dyrke te i India. I 1823 oppdaget major Robert Bruce at det allerede fantes te i India (i Assam-provinsen). I 1830 blev hans funn anerkjent, og den første teen fra Assam blev lagt ut for salg i 1839.
 
I 1848 påviste den skotske botaniker Robert Fortune at grønn og sort te stammer fra samme plante og at forskjellen utelukkende ligger i etterbehandlingen av teen.
 
Innbyrdes konkurranse
 
Amerikanerne og engelskmennene hadde to store bataljer på grunn av te. Amerikanerne drakk te før engelskmennene. Peter Stuyvesant introduserte teen i den hollandske koloni New Amsterdam og herfra spredde den seg til resten av Nord-Amerika. De to første amerikanere som fikk tillatelse til å handle med te, kom fra Boston. Da engelskmennene overtok New Amsterdam fra hollenderne i 1679 og omdøpte byen til New York, ble det drukket mer te her enn i hele England. Man imiterte London og kaffebarer og utendørs tehager dukket opp overalt. De amerikanske kvinnene som tilhørte eliten, gikk i teselskaper og hadde med sin egen lille skål, kopp og skje til festlighetene. I 1767 la det britiske parlament skatt på te og andre varer som koloniene importerte. Det ville ikke koloniene finne seg i, og begynte å smugle teen inn fra Holland. Det britiske parlamentet trakk skatten tilbake på de andre varene, men ikke på teen, og dermed fortsatte den illegale importen.
I 1773 lå Britisk Ostindisk Kompani inne med 8,5 millioner kilo te som var i fare for å bli for gammel. For å hjelpe selskapet ga det britiske parlamentet Ostindisk Kompani monopol på handelen med te til koloniene. Selv om skatten på teen var forholdsvis liten, avstedkom den voldsomme reaksjoner. Kvinnene i Boston-området og andre nærliggende byer nektet å kjøpe eller drikke te.
 
Den 16. desember 1673 angrep 50 hvite menn – forkledd som indianere og bevæpnet med huggerter og pistoler – tre britiske handelsskip i Bostons havn. De åpnet te-lasten og kastet den i vannet. Lignende demonstrasjoner fant sted andre steder i koloniene. Etter disse episodene ble amerikanerne aldri de helt store tedrikkerne igjen, men det er likevel amerikanerne som oppfant både is-teen og teposen.
 
Isteen ble oppfunnet ved en tilfeldighet på St. Louis World’s Fair i 1904. Kjøpmenn hadde bygget et meget fargerikt tehus som reklame for sort indisk te, men det var hetebølge, og ingen hadde lyst til å drikke noe varmt. Engelskmannen Richard Blechynden, som var leder av foretagendet, prøvede å helle teen over is og vips – isteen var født. Inntil da hadde amerikanerne foretrukket grønn kinesisk te, men isteen fikk raskt innpass og utkonkurrerte den grønne.
 
En annen betydningsfull oppfinnelse er teposen. Den var ikke en tilfeldighet, men en feiltakelse. Te-importøren Thomas Sullivan fra New York sendte prøver ut til forretninger i små silkeposer og ved en feiltagelse kom en av kundene til å helde kokende vann over hele posen. Sullivans kunder ønsket etter dette å få teen levert i små poser, fordi det var langt finere enn løse blader.
 
Handelskrig
 
Enda en berømt feide mellom Amerika og England oppsto på grunn av te. I 1850-årene var handelen med Kina så omfattende i New England, USA, at kinesisk porselen og andre kinesiske varer var allemannseie.
Handelen med Kina – og spesielt tehandelen – endret hele skipsindustrien. Jo raskere man kunne frakte teen hjem, desto større var sjansen for at den holdt seg frisk. Te har nemlig en tendens til å mugne når den utsettes for havluft. En reise fra USAs østkyst til Kina kunne ta opp til ett år, så man begynte å bygge bedre og raskere skip som for eksempel clipperen. Den første clipperen ble bygd privat, og var en videreutvikling av de skipene som var blitt brukt til å plyndre engelske skip under krigen i 1812.
 
Den første ekte clipper ble sjøsatt i 1845 og gjorde turen til Kina på 102 dager. Det britiske te-monopol i Canton ble opphevet i 1843, og det ble tillatt å legge til fem steder langs den kinesiske kysten. Engelskmennene, som var hardt presset av amerikanerne, ble tvunget til selv å bygge bedre og raskere skip. Deres fraktskip var altfor tunge og langsomme. I over 20 år var det en intens konkurranse mellom engelskmennene og amerikanerne om hvem som kunne bringe årets første tehøst fra Kina til London. Den første teen ga den høyeste prisen, og det ble mote i London å være de første til å invitere gjester på te fra den første innhøstingen.
 
De involverte skipene og kapteinene deres ble berømte, og noen mennesker gikk så langt at de la seg til å sove ved havnen når tidspunktet for skipenes ankomst nærmet seg. Skipene ble lastet svært omhyggelig av rutinerte kinesiske arbeidere for å sikre at lasten ikke flyttet på seg. Ettersom telegrafen ikke var oppfunnet, var det ingen av skipene som visste hvor langt de andre skipene var nådd før de nærmet seg London. Det egentlige kappløpet ble ofte avgjort tett på den engelske kysten. Det skipet som la til først og kunne ta den første kassen te fra borde hadde vunnet, og gevinsten var store summer penger. Den intense konkurransen opphørte i 1871, da dampskipene nesten hadde erstattet clipperne og Suezkanalen var blitt åpnet, noe som reduserte seiltiden til Asia med flere uker.
 
Etter 1875 har teen ikke forårsaket verken kriger eller kappseilaser, men den har ikke mistet sin betydning. Te er en integrert del av matkulturen i store deler av verden.
 
Det er ikke lenger bare sort te som drikkes i Vesten og USA, grønn te har også vunnet innpass. Man kan i dag få stort sett alle former for te fra den ublandede rene vare til alle former for frukt-te. Der finnes en tesort for enhver gane, og teen drikkes både på grunn av smaken og den gode virkningen den har på helsen vår.
 
Kilde: Chaplon Tea